kaffeslabberas

Vi er i mai, og det er utrolig nok vår i Bodø. De siste fem dagene har jeg tilbragt på ymse powerwalk-turer gjennom både skog, mark og asfalt. Etter å ha nærmest vært konstant ihjelfrosset - og samtidig lekt med tanken på at min blodsirkulasjon var alvorlig svekket - i et halvt år nå, er det nesten litt herlig å klage på at det er for varmt. Svett stemning her i Nordland altså, graderstokken viste hele atten grader her om dagen.

Forrige ukes planer gikk nesten som planlagt, med unntak av lunsjkonserten som jeg ikke orket å dra på da jeg hadde verdens styggeste hoste, som kan ha vært forårsaket av to ting:

a) lungebetennelse

og

b) alt for mye sigg på byen helgen før.

Årsaken er dog irrelevant - en som hoster under live klassisk musikk burde vært skutt. Eksempel:

Sånn ellers er vi fine når vi er fulle. Supersøsken:

Nå sitter jeg her med et soloeventyr, også kalt ensomt rosèvinslabberas, og leker med tanken på å for andre gang i mitt liv dra ut på byen alene. Jeg gjorde nemlig dette forrige helg, og det gikk bedre enn forventet. Litt nøling i begynnelsen naturligvis, men etter et par rom og cola (les: pepsi), ble jeg usedvanlig sosial med fremmede mennesker. Good times.